Veldig fint og Veldig fransk

Det herlige Stavanger-baserte Fint Fransk Orkester kommer med sitt andre visittkort og det er enda bedre enn det første. Det sier en hel del.

Det er ikke å ta for hardt i å påstå at jeg var mildt sagt begeistra for debuten til Fint Fransk Orkester, "Grand Cru", for rundt tre år siden. Jeg har også benytta enhver anledning jeg har hørt vokalisten Eva Bjerga Haugen til å la meg bergta. Hun har et fantastisk flott uttrykk uansett hvilken setting hun møter opp i og, sjøl om det ikke trengs, så kommer det en ny bekreftelse her.

Sammen med Bjerga Haugen, som også plystrer og trakterer tangenter, består Fint Fransk Orkester av belgiske, men også Stavanger-bosatte Dominique Brackeva på vokal, trombone og trompet, Johan Egdetveit på trekkspill, Andreas Barsnes Onarheim på vokal, gitar, banjo, mandolin og cajon og bror Theodor Barsnes Onarheim på bass. Til sammen har de blitt en svært bra kohort som tar oss med så nært Frankrike det bare går uten å være der.

Tradisjonell fransk bal-musette og chanson, blues, bossa - Bjerga Haugen har også sunget med Trio de Janeiro, er noen av de viktigste ingrediensene i den musikalske miksen som preger låtene som stort sett Brackeva, Egdetveit og Bjerga Haugen har skrevet, med litt ekstra påfyll fra Morten Abel - også fra Stavanger - og ikonet Serge Gainsbourg.

Bjerga Haugen synger på et like bra fransk som Brackeva, så vidt jeg kan skjønne, og det swinger ustoppelig av bandet. Cden, layouten og tekstinnlegget holder samme høye klasse.

"Tournée Générale" betyr noe i nærheten av fri bar - i alle fall én runde. Det er absolutt all grunn til å feire!

 

FRANKOFIL SJARM

Stavangerbandet serverer fleire perler.

Musikkmiljøet i Stavanger er rikt på raritetar. Fint fransk orkester (FFO) er ein slik skapning som det er vanskeleg å setja i bås. Den franske chanson-tradisjonen er eit dominerande trekk ved uttrykket til bandet, men her er element av kabaret, stringswing og balkanmusikk. Dei frankofile i musikkmiljøet har sett kvarandre i stemne og prøver å skapa ein atmosfære som får deg til å tru at du er på Montmartre. Illusjonen er i det minste eit godt klimatiltak.

FFO består av så dyktige musikarar og lagar så spenstig musikk at det tilbakeskodande ikkje blir ei tvangstrøye. Både musikken og tekstane er fylte av humor (ikkje minst «Les trois femme bleues», der dei får hjelp av både Sylvi Listhaug og Siv Jensen), og underteikna, som ikkje har halde gymnasfransken tilstrekkeleg ved like, får sikkert ikkje med seg alt tekstane har å by på.

Tournée générale er ei vidareføring av debutplata Grand Cru (2020). Til og med layouten på omslaget er til forveksling lik, men denne plata er på fleire vis meir interessant. Låtane er varierte, arrangementa har mange fine detaljar, og uttrykket er meir finslipt og elegant. Røystene til Brackeva og Haugen står svært godt til kvarandre. FFO bør opplevast på ein scene, men Tournée générale gjev eit godt bilete på korleis liveutgåva av bandet vil framstå.

 

Hjerte, smerte og komla med le dott i

Stavanger har fått et veldig fint fransk orkester som nå utvider repertoaret med komla og «Tore Tang».

I mars 2020, en uke før pandemien stengte Norge, ga Fint Fransk Orkester ut sin første plate «Grand Cru». Den var veldig, veldig fin, og ble mitt lydspor inn i nedstengningen, sammen med Thomas Dybdahls «Fever» (ja da, ironien er helt perfekt).

Fint Fransk Orkester er en stavangergjeng som er så gjennomført franske at enkelte franskmenn kan bli forlegne. Vokalist Jolie Eva (Eva Bjerga Haugen) og hennes mannskap går løs på det franske med stil og eleganse, de viser virtuositet og går ikke av veien for en liten dose humor. Chansons, cabaret, strengeøvelser, franske viser, bossa og kontinental blues: Her er sånne ting veldig godt tenkt, prosessert og servert, akkurat som i runde en. Trekkspill, kontrabass, gitar, mandolin, blås, litt plystring, veldig godt humør og en håndfull sanger som er virkelig gode.

Er det litt løye når de spiller «Tore Tang», eller «Jean-François», med lett tango-sving? Ja, det er jo det, selv om innspillingen ikke er blant de beste sporene på albumet. Humøret er uansett en viktig ingrediens. Lydopptaket av tiraden mot kunstnerne som har « ... klart å kjøre sugerøret ned i lommebøkene på folk flest» åpner «Les trois femmes bleus» er fornøyelig, og det er sangen også.

Det er en nytelse å høre Eva Bjerga Haugen synge seg gjennom det franske bakverket i hyllene på bakeriet i «Ma boulangerie à moi». Sangen «Kumle» er, ja, nettopp, en slags souljazz-ode til komlå, selvsagt på fransk. Åpningen, «La java de Stavanger», er et lekkert stykke myk musikk, også for oss som knapt kan ett ord fransk. Dominique Brackeva samsynger flott. Brackeva har litt rufs og rasp, Bjerga Haugen står for den subtile fløyelen. Samme øvelsen gjør hun til perfeksjon når hun slentrer seg nydelig gjennom Serge Gainsbourgs «La javanaise».

Det er mye fint her for de frankofile. Gode musikere, solide sanger og et gjennomført konsept. De var nok enda et lite hakk skarpere på sitt første album, men om du får lyst til å gå på konsert med denne banden? Oui, absolument.

 

FINT FRANSK ORKESTER - GRAND CRU

On reçoit parfois de ces ovnis qu’on n’aurait même pas pu imaginer. Cet album, par exemple. Ça s’appelle Grand Cru et c’est un voyage dans la chanson française, dans un Montmartre un peu idéalisé. Rien d’original ? Mais oui, vous l’admettrez quand vous saurez que le groupe qui signe cet opus est norvégien, basé à Stavanger. Entre les fjords et la butte Montmartre, quel rapport ? Le fantasme évidemment : ces jazzeux du Nord réinventent en quelque sorte la tradition du cabaret français, avec accordéon et chansons. Des chansons composées par le quintet sur des paroles originales ou un poème de Prévert, et chantées en français, plus des reprises de Django Reinhardt, de « La bicyclette » de Lai et Barouh, du « Black trombone » de Gainsbourg et de « Verlaine » de Trenet. Quand on écoute ça, on est surpris d’abord d’entendre cet hommage scandinave à la culture française, puis on est séduit par la musique, entre musette, tango, manouche et jazz, et par la fraîcheur du groupe. Eva Bjerga Haugen, Dominique Brackeva, Johan Egdetveit, Andreas Barsnes Onarheim et Theodor Barsnes Onarheim méritent qu’on cite leurs noms.

Jean-Claude Vantroyen - Le Soir Belgique (MAD), 2021

https://www.lesoir.be/archives/recherche?word=Fint%20Fransk%20Orkester&sort=date%20desc&datefilter=lastyear&form_build_id=form-Z0DKBYxQAhT1gJIFW-KVflmGzWiG6JyYvpY_nea2EIs&form_id=dpidamwidgets_damsimplesearch_content_type_search_form

Veldig fint og Veldig fransk

Når ikke vi kan dra til Paris, så er ingenting bedre enn at det ypperlige Stavanger-bandet Fint Fransk Orkester tar oss med dit.

Du verden så godt det gjør – ikke minst akkurat nå. Noe av det aller mest spennende med å ha muligheten til å mene noe om musikk og kultur er alle overraskelsene som dukker opp med ujevne mellomrom. Fint Fransk Orkester, for et navn forresten, kommer så avgjort inn under den kategorien. Noe av grunnen til at en slik som meg blir overraska, har sikkert med det å gjøre at vi som befinner oss i hovedstaden i alt for liten grad vet hva som skjer rundt om i kongeriket. Nå har både jeg og alle andre muligheten til å gjøre noe med det: Fint Fransk Orkester byr nemlig på en ekte vitaminpille som egner seg utmerket i disse, men sikkert også i alle andre, tider.

Med ei besetning bestående av fransk-stavangerske Dominique Brackeva på vokal, trombone og trompet, Johan Egdetveit på trekkspill, Eva Bjerga Haugen på vokal og tangenter, Andreas Barsnes Onarheim på gitar og vokal og sistnevntes bror Theodor på bass, blir vi tatt med på ei livsbejaende reise både til Paris og enda mer bestemt Montmartre – kunstnerkvarteret som syder og koker av liv med impulser fra de fleste kulturer. Det skader heller ikke at Børge Fjordheim assisterer på perkusjon og trommer på flere av låtene.

Sjelden er vel verdensbegrepet joie de vivre bedre egna enn akkurat her. Med en gumbo, det kan tydeligvis lages andre steder enn i New Orleans også, bestående av blant annet chanson, string swing, cabaret, hip hop og flere sigøyneruttrykk, har Fint Fransk Orkester laga fest for oss som vi nå trenger mer enn noen gang. Alle viser et mesterskap på sine respektive instrumenter som imponerer, men det er likevel kollektivet som imponerer aller mest. I tillegg til vokalisten Eva Bjerga Haugen da, som jeg nå har hørt på portugisisk med Amigo Tom, i duo med Ketil Bjørnstad og på fransk her. Hvilken skatt hun er! Nasjonen og vel så det fortjener å få møte henne i stadig større grad i tida som kommer.

Sørg for glede til deg/dere sjøl med å lytte til «Grand Cru» og kjøp plata på et eller annet vis – musikantene fortjener og trenger det mer enn noen gang!

Tor Hammerø - Nettavisen / Tor de Jazz, 2020

https://www.nettavisen.no/livsstil/anmeldelse-fint-fransk-orkester---grand-cru/3423937807.html

Fryktelig fint fransk orkester

Det franskeste, og noe av det fineste, jeg har hørt på veldig, veldig lenge. 

Fint Fransk Orkester er basert i Nordens... Lyon?, Stavanger, og består av Eva Bjerga Haugen (vokal/tangenter), Dominique Brackeva (vokal/trombone), Johan Egdetveit (trekkspill), Andreas Barsnes Onarheim (gitar/vokal) og Theodor Barsnes Onarheim (kontrabass). Det er en fryktelig kompetent gjeng, og de har i all korthet laget en fryktelig fin plate.

Vi har hørt Eva Bjerga Haugen synge veldig mye fint før. Bossa nova, jazz eller hva det nå har vært. Men har hun noen gang vært mer hjemme enn her? Jeg tror ikke det. Hun låter i alle fall som reint gull. Vokaljobben deler hun forresten med Dominique Brackeva. Hans litt mer uhøvla vokal er en fin kontrast til Fløyel-Bjerga Haugen. Han byr for eksempel på en fyrrig hjertesmertetango, «El Tango Del Amor», og på veldig mye fint trombonespill.

Fint Fransk Orkester spiller chansons og cabaret-musikk, med innslag av string-swing og rike deler hjerte og smerte. I hovedsak har de skrevet musikken selv, men de låner også litt fra Serge Gainsbourg, Charles Trenet og Django Reinhardt, både konkret og som inspirasjon. De gjør for eksempel en finfin versjon av Reinhardts hurramegrundtnummer «Belleville», der trekkspiller Johan Egdetveit og gitarist Andreas Barsnes Onarheim får rase fra seg. Så slentrer Dominique Brackeva seg gjennom Serge Gainsbourgs «Black Trombone» på sjarmerende vis. Bjerga Haugen har sine glansnummer på den cool jazz-aktige «Silence» og flotte «Sérénade». 

Vi vet fint lite om hvordan det var å sitte i de franske salonger for 50–60–70–80 siden, men Fint Fransk Orkester klarer å mane fram en veldig fin følelse av hvordan det kan ha vært. De byr på en oppdatert, oppfinnsom og veldig fin versjon av noe fordums, ispedd fine elementer fra vår tid. «L’Indifférence» er det form for hiphop som sniker seg inn, noe som låter litt kårni og litt fint. 

Albumet ebber ut med nydelig, tålige harmonier i det orkesteret har lekt tilbakeholdent med Charles Trenets «Verlaine». Da har du hørt et flott, fantasifullt, vellaget og rett og slett knallfint album fra det aller franskeste orkesteret utenfor Frankrike.


Leif Tore Lindø - Stavanger Aftenblad, 2020

https://www.aftenbladet.no/article/sa-mRwb5l.html?utm_source=kopierlink&utm_content=deleknapp&utm_campaign=topp